Just do it

Har du noen gang sittet og følt på at du ønsker å gjøre en endring, men at det liksom ikke er “rett tidspunkt” enda? At du har et lite prosjekt du ønsker å starte på, men du må vente til du er forbi den travle perioden du tilfeldigvis befinner deg i akkurat nå. At du må vente til våren med å begynne å jogge, for da er det bedre joggevær. At det ikke er noe vits i å gjøre endringene i kostholdet før det blir vår og du begynner å jogge.

Bare vente litt.. Ikke akkurat nå… Ikke i dag…

Skal jeg si deg noe? Bare gjør det! Begynn . Det holder å bare ta et bittelite steg, så er du i gang.

Det er kanskje lett for meg å si, som ikke er den typiske prokastinatøren, men akkurat nå befinner jeg meg i den situasjonen hvor jeg utsetter visse ting fordi jeg venter på de rette omstendighetene. Så med dette innlegget sparker jeg meg selv i ræva og minner meg selv på det at alt starter hos meg selv - i meg selv. Ingen andre kommer til å gjøre det for meg, og omstendighetene vil aldri bli optimale uansett, for det finnes alltid et om og men.

Så nå hopper jeg like gjerne i det. Blir du med?

Må skrive noe

Lenge siden sist. Må skrive noe. 

img_1546-2042264-5-1542142037130.jpg

Noen ganger føles det ut som at: det at jeg føler at jeg burde gjøre noe bare driver meg lengre vekk fra å faktisk gjøre det. Hvis du skjønner...?

Det er som at forventningene jeg stiller til meg selv skremmer meg fra å realisere ønskene, tankene og målene mine. Klisjéen om at "din største kritiker er deg selv" er så sant som det kan bli.

Samtidig krangler jeg med kritikeren i meg hver eneste dag. Dumme, teite kritiker som må være så... ja, kritisk! Hvorfor skal du få bestemme hva du som er bra nok, ofte nok, kreativt nok?

Her om dagen skjønte jeg imidlertid i et ørlite sekund at: det er ikke kritikeren som bestemmer, det er jeg selv. Jeg glemte det igjen sekundet etter riktignok, men nå finnes i hvertfall tanken der. Og det må da være et steg i riktig retning. 

Uffda

Det tok ikke lenger tid enn at jeg gikk av T-banen på Blindern og trasket bortover mot ZEB-bygningen før et ubehagelig sug dannet seg i magen.

Uffda...

Det er første dag av semesteret og angsten og stresset er der allerede...?

Ja, jo, jeg har hatt det litt i bakhodet at jeg er spent på undervisningen dette semesteret, men en annen sak er når selve kroppen setter i gang en egen reaksjon. Jo nærmere klokken tikket til timestart, jo mer økte pulsen og suget i magen forverret seg. 

Hallo, seriøst?

Du har ikke hatt den første timen engang, og så står du her og stresser livsgleden ut av deg?

Jeg blir helt fascinert over meg selv til tider altså, det må jeg bare si. Det er greit jeg er en pessimist liksom, men å ta sorgene  på forskudd... Nei, det får da finnes grenser. Men hva skal man gjøre når kropp og hode ikke samkjører? Jeg kjørte på med pusteteknikker, tenkte positive tanker, og gjett hva? Jeg kom meg igjennom den første timen og lever enda til å fortelle historien. 

Yes, Martina, senk skuldrene bittelittegranne, a.

Dette var dag én, liksom.

img_6120_1-2042264-12-1512354176414-n800.jpg