Uffda

Det tok ikke lenger tid enn at jeg gikk av T-banen på Blindern og trasket bortover mot ZEB-bygningen før et ubehagelig sug dannet seg i magen.

Uffda...

Det er første dag av semesteret og angsten og stresset er der allerede...?

Ja, jo, jeg har hatt det litt i bakhodet at jeg er spent på undervisningen dette semesteret, men en annen sak er når selve kroppen setter i gang en egen reaksjon. Jo nærmere klokken tikket til timestart, jo mer økte pulsen og suget i magen forverret seg. 

Hallo, seriøst?

Du har ikke hatt den første timen engang, og så står du her og stresser livsgleden ut av deg?

Jeg blir helt fascinert over meg selv til tider altså, det må jeg bare si. Det er greit jeg er en pessimist liksom, men å ta sorgene  på forskudd... Nei, det får da finnes grenser. Men hva skal man gjøre når kropp og hode ikke samkjører? Jeg kjørte på med pusteteknikker, tenkte positive tanker, og gjett hva? Jeg kom meg igjennom den første timen og lever enda til å fortelle historien. 

Yes, Martina, senk skuldrene bittelittegranne, a.

Dette var dag én, liksom.

img_6120_1-2042264-12-1512354176414-n800.jpg