Togturen inn i DPRK

Turen inn i Nord-Korea startet offisielt 4. oktober kl. 10:10 i Dandong, Kina. Det er bare noen hundre meter fra Dandong togstasjon til den nord-koreanske grensen og tollen på andre siden av elven Yalu. De få minuttene det tok å tøffe over ble vi tidelt ulike skjemaer vi måtte fylle ut før de skulle leveres til nord-koreanske offiserer i det vi ankom tollen. I tollen ble vi stående i 2 timer, mens offiserer samlet inn pass, visum, skjemaer, og gikk igjennom bagasjen vår (dette gjaldt alle andre på toget også selvfølgelig). Det var flere turister på toget med oss, og de aller fleste var kinesere som reiste i grupper. Selvom tollen tok lang tid, var det mye mindre ukomfortabelt enn vi hadde forestilt oss. Offiserene likte at vi var fra Norge, og da engelsken deres ikke var på topp etterlignet de at de stod på ski for å vise at de kjente til hjemlandet vårt. Jeg ble også overrasket over at de hverken sjekket telefonene våre eller ingen av de 4 minnekortene jeg hadde lagt frem til inspeksjon. I briefingen før innreise hadde vi blitt fortalt at de helt klart kom til å sjekke dette for å se at vi ikke hadde med noe upassende inn. Vi hadde selv gått igjennom mobilene våre og slettet visse apper og bilder for sikkerhets skyld.

Toget var veldig likt nattoget vi tok fra Beijing til Dandong: båser med 6 senger i hver, 3 på rad oppover. I det togturen startet delte vi bås med 3 nord-koreanere, men de forsvant i løpet av tiden i tollen. De resterende 5 timene av togturen etter avgang fra tollen satt vi altså med en hel bås for oss selv. Det var ganske deilig å få være "alene" med kropp og tanker i det vi rullet inn og igjennom et av verdens for tiden mest omtalte land. 

I Nord-Korea er det som turist forbudt å ta bilder av militært personell eller militære motiver generelt, så jeg tok ingen bilder i tollen. De første bildene ble tatt da toget hadde rullet videre inn i landet.

img_3735-2042264-9-1508118606370.jpg

Togturen var lang.. det var et gammelt tog på gamle togskinner, og det gikk sikkert ikke i mer enn 60km/t. Det gav oss god tid til å se på landskapet utenfor. Bortsett fra noen falleferdige hus og bygniger i små boligstrøk vi passerte i ny og ne, var alt vi så åkre og landbruk. Vi så folk som gikk, syklet og kjørte kjerre dratt av okser, ikke på asfalterte veier, men på stier langs åkrene. Det virket så fjernt ettersom det var umulig å forstå hvor de kom fra. Hvor lenge hadde disse personene vært på farta? Hvor var nærmeste by eller hus i denne uendeligheten av åkre?

img_3730-2042264-9-1508118621178.jpg
img_3725-2042264-9-1508118691517.jpg

Slik så visumet mitt ut. Det ble tatt fra meg da vi reiste ut igjen, så jeg sørget for å ta et bilde som suvernir. Jeg har ingen bevis fra reisen i passet mitt.

Det var et vakkert landskap, til tross for lite variasjon. Vi så ingen asfalterte veier før vi så og si kunne se hovedstaden. 

img_3759-2042264-9-1508118760889.jpg

Klokken 17:50 ankom vi Pyongyang togstasjon. Det var blitt mørkt ute, og vi dro med oss alt av ting ut på perrongen. Alt vi visste nå var at guidene våre skulle ta oss i mot. Vi visste ingen ting om dem, hverken hvordan de så ut eller hvilke kjønn de var. Hele reisen fra Beijing til Pyonyang reiste vi alene, og det føltes ganske sprøtt å reise på egenhånd inn i Nord-Korea. Hva om det hadde oppstått et problem i tollen? Vi hadde selvfølgelig fått nøye instruksjoner på forhånd, og innreisen gikk smertefritt. Det tok noen minutter med intens titting rundt omkring, men så ble vi møtt av 2 søte jenter ikledd formelle klær og høye heler. Disse skulle være guidene våre de neste 3 dagene.